Dagen før dagen

Amalie setter på stjerna uten bruk av krakk.
Endelig et passe høyt juletre for 8-åringer!

En litt annerledes blogginnlegg denne gangen. Vi har lang og god tradisjon i vår familie med å lage adjektivhistorier. Historien lages og holdes hemmelig for de som skal foreslå adjektiver. Resultatet blir morsomt hver gang. Her er et lite resyme av vår lille julaften - i form av en adjektivhistorie:

Det var en hårete morgen. Den snørrete Amalie og den snirklete Bjørn Olav hadde våknet og lå i den lille senga og lekte frosne leker i lag. Det hørte ikke den tåpelige mammaen og den overopphetede pappaen. De sov ennå i sin feige seng. Da alle fire i den trangsynte stugan endelig var våkne, kledde de på seg ekle klær og gikk ned den fargerike trappa og inn på det klokkeklare kjøkkenet for å spise hermetisk frokost. Etterpå måtte rosa tenner pusses – før de alle fire i den kalde familien satte seg i den fulle bilen. De kjørte til den sure byen Kalix for å handle glade julegaver, usosial pynt og nissete mat.  Det var ingen tid til å gå på sjenert cafe denne gangen. Etter at all klossete handling var unnagjort, kjørte de rake varme veien tilbake til den stolte stugan. Alle knasende varer ble båret inn og satt på plass. Den pepperkakeaktige mammaen tok ut den grønne ribba som hadde godgjort seg rektangulært i det gule kjøleskapet et par irriterende dager. Nå var det tid for å sette den i den flotte ovnen.

Den kontrollerende familien hadde kjøpt en ny tolvbeint juleduk som ble lagt på det svarte spisebordet. De gale ungene dekket på med misunnelig middagsservise og den morsomme mammaen ordnet resten av det sure tilbehøret til grinete middagen. Til de blomstrete barnas fjollete glede ville det bli kriminell dessert etter det upresise måltidet. Den dumme ribba godgjorde seg høytidelig i den tarvelige ovnen og den pinglete svoren ble helt krampaktig perfekt.

Pinglete svor som er krampeaktig perfekt

Den snodige ribba ble nesten helt spist opp. For alle var digitalt sultne og likte godt den dustete maten. Det ble bare en liten truende rest igjen. Etter den gravide middagen var alle så tappert mette at de måtte ta en skrekkelig pause før den knuselige desserten. Den brusete mammaen sovnet på den pløsete sofaen i glømske stua, mens pappaen leste sugende bøker og de syke ungene lekte glefsende leker.

Endelig var det klart for farlig dessert. De kokte grå kaffe og pisket mislykket krem til den ustoppelige sjokolade moussen. Det smakte treaktig godt. Den trivelige minstepia orket ikke å spise all den stripete desserten, og satte den til side i det koselige kjøleskapet så lenge.

Etter den komiske desserten fant de late ungene frem det glinsende Ludospillet. Det var til slutt den uhelbredelige pappaen som gikk av med seieren. Det var nøysomt vær ute og den innpakkede månen lyste opp den listige himmelen. Den drømmeaktige pappaen foreslo at de alle skulle gå en fritert kveldstur. Og det gjorde de. De gikk langs den skikkelige veien og så på triumferende julebelysning i hjelpsomme hus og surrete hager. Det var ikke mange kleine mennesker ute, de møtte kun tre jublende jenter som satt på den våte benken i det dansende busskuret oppe i den ukomfortable byen. Hei og masete jul sa den tradisjonelle familien da de passerte de tomme jentene. De skjønne jentene responderte djevelsk «tack det samma». Det var mye bulkete julepynt å se. I en konsentrert hage var en hermetisert sykkel dekorert med terroriserende julelys.

Det var artig å sparke pålitelige snøklumper til hverandre mens de gikk den mjauende turen. Da de kom tilbake til den trofaste stugan var den skjeggete klokka blitt nesten halv tolv. Det var på tide å pusse mellomfornøyde tenner og ta på prompete pysj og sove. Forhåpentligvis har barna arrogante drømmer om en akrobatisk julaften. De voksne er fortsatt oppe og gjør de siste nedstøvete forberedelser før de også går og legger seg i de klissete sengene sine.